Pensjonisten reiser til Asia

I dag gikk turen til den kanskje mest berømte attraksjonen på Langkawi: Verdens bratteste gondolbane som tar de besøkende opp til en høyde på 708 m over havet. Området der gondolbanen startet var fint tilrettelagt for mye folk med både kaféer, butikker og spisesteder.

Jeg dro tidlig fra hotellet, og slapp unna de store folkemengdene. Litt billettkø var det, men ikke noe å klage på.

Må tilstå at det var litt skummelt når «min» gondol la avgårde opp gjennom fjellsiden.

Banen har to stopp. Først stopper den ved utkikksplattformen «Eagles nest». Her er det bygd ut en glassplattform mer eller mindre rett ut fra fjellet.

Her kunne man nyte utsikten både ned mot kysten og opp mot neste stopp på gondolbanen.

Etappe 2 var ikke like bratt som den første. Ute av gondolen var det flere utkikksplattformer. Her fant jeg også skiltet som sa «Nature walk». Det var ei bratt trapp/ sti som gikk gjennom jungelen til brua som heter: Sky Bridge eller på norsk Himmelbroen.

Stien ledet til Himmelbroen, som jeg var veldig spent på ettersom jeg trodde den hadde glassbunn hele veien over. Brua er 128 m lang. Den ble åpnet for publikum i 2005 og er bygd 55 meter over bakken. Den kan ta 250 besøkende om gangen og er 1,80 meter bred. Da jeg så at brua ikke var av gjennomsiktig glass, dro jeg et lettelsens sukk.

Den hadde imidlertid flere «vinduer» der man kunne kikke ned.

Vinduene var imidlertid både slitt på overflaten og av farget glass, så det var bedre å kikke ned fra kanten av rekkverket på brua.

Det føltes ikke så skummelt og det var heller ikke 250 mennesker på brua.

Lett til sinns gikk jeg hele brua og tilbake. Der så jeg at det var mulig å slippe unna alle trappene på den såkalte «nature walk en» . Et veldig lite tog gikk opp til endestasjonen av taubanen. Det var selvfølgelig ikke inkludert i billettprisen, 10 ringit var prisen ( 25 kroner) og det betalte jeg lett, selv om dette»toget» også hadde en veldig bratt skråning.

Nå var jeg klar for å avslutte dagens eventyr, men lot meg friste av en fotograf som tok dette bildet.

Nedoverturen i gondolbanen var også litt skummel, men med 3 andre passasjerer i vogna, gikk det fint. Jeg tror ikke jeg verken hadde eller har fått høydeskrekk, men kan si det sånn at det skal bli ei stund til neste gang.

Dagens lunsj ble inntatt i området der gondolbanen startet, og i dag besto den av kaffe og en donut.

I dag har det ikke vært mye action. Jeg bestemte meg for å prøve badevannet her i Asia. Det har jeg hittil ikke gjort. Dermed tok jeg på badedrakt, ruslet ned på stranda og leide meg en strandstol med parasoll.

Så var det dette med å være forsiktig. Jeg har vanligvis med meg mobilen. Er det to ting man absolutt må unngå å miste så er det jo pass og mobil.

Kombinasjonen bading og uten «selskap» på stranda gjorde at jeg valgte å legge igjen både pass og mobil på rommet og bare ta med litt kontanter. Det er da man merker hvor avhengig man er av mobilen….Jeg visste jo ikke engang hvor mye klokka var.

Det ble lunsj på stranda i dag og menyen var Pringles og Tiger beer.

Badevannet var lunkent og så ikke direkte rent ut, men jeg var utti to ganger. Men jeg har dusjet og kan ikke registrere at jeg har blitt solbrent, så det kan fort bli flere dager på stranda.

Jeg tok en tur bort nå som det har blitt kveld for å ta bilder. I formiddag var det nesten bare turister der, og vi var ikke veldig mange.

Nå var imidlertid lokalbefolkningen kommet ned til havet, og det så ut som om noe var på gang…

I morgen tror jeg det blir Sky Bridge. Det er iallefall planen.

Like ved grensen til Thailand ligger Malaysias mest kjente turistmål, Langkawi. Det er en gruppe på 99 øyer, hvor de fleste er ubebodde, mens hovedstaden Kuah ligger på den største øya som egentlig heter Pulau Langkawi, men den kalles bare Langkawi. På de bebodde øyene tilsammen bor det ca. 100 tusen innbyggere. Turistsentum på øya er Pantai Cenang som er kjent for sin lange fine strand.

I 1987 bestemte statsminister Mahathir Mohammad at øyriket skulle gjøres til en skattefri destinasjon. Det var allerede flyplass på øya, men den ble nå oppgradert til å kunne ta imot flere turister. Og flere oppgraderinger har det blitt.

Min søster var her på ferie i 1998 og da kunne man telle antall hotell på ei hånd..(sier hun)

Nå ligger hotellene på rekke og rad, og det ser ut som det stadig bygges nytt.

Flere atrtraksjoner skal lokke turister hit, og i Penang virker det som at annenhver butikk er en tax-fri butikk.

På samme måte fristes turister til spa og andre fornøyelser.

Og hadde du ikke badering, hatt eller kjole da du kom, er det ingen fare.

I 2024 hadde øya 2,9 millioner besøkende. Her tilbys blant annet øyhopping, utleie av båter, bil og moped, vannski, turer inn i jungelen og den aller største attraksjonen er den som heter Sky Bridge. En kabelbane går 708 m opp og der kommer man til ei gjennomsiktig glassbro med utsikt over jungelen.

Jeg planlegger å dra dit en av de nærmeste dagene.

Det skal bli spennende.

Hotellet mitt på Langkawi har ikke frokostservering. Etter å ha sovet litt dårlig i natt tok jeg det rolig på morgenkvisten, men så ble jeg sulten og gikk ut for å finne et sted å spise frokost. Klokka var halv ti, men det var ikke mange steder å finne, så jeg gikk til slutt beskjemmet inn på Starbucks og kjøpte en » Chik o cheese», kaffe og kokosmelk.

Jeg har jo tidligere nevnt at jeg strever litt med maten, både pga redsel for hygiene og magesjau, men også fordi jeg har en kronisk tarmsykdom som gjør at jeg er ekstra forsiktig.

På hotellet jeg bodde i Kuala Lumpur, spiste jeg ost og brød på rommet. I Ipoh hadde de buffe frokost, så der kunne jeg velge det som fristet. I Georgetown var det en hyggelig liten kafé ved hotellet der jeg spiste toast med smør og peanøttsmør pluss fersk appelsinjuice og kaffe.

En dag hadde de stengt. Da ble det scones på nabokafeen.

Etter dagens frokost var det tid for dagens Duolingo og nedkjøling på rommet.

Via Facebook hadde jeg kommet i kontakt med en dame fra Tsjekkia. Hun er her på 3 måneders opphold sammen med sin datter som jobber på hjemmekontor fra Langkawi.

Vi dro på kafé sammen og selv om Vienca ikke var så stødig i engelsk, fikk vi til å kommunisere ved hjelp av tegning og oversettelsesapp på mobilen.

Etter noen timer på kafé, ruslet vi ned på stranda. Der var det VELDIG varmt.

Det ble til at vi trasket i vannkanten et stykke før Viencas datter dukket opp for å hente sin mor.

Og nå har vi to gamlingene avtalt å møtes til lunsj i morra på en trivelig kafé der jeg også tenker å innta frokosten i morra.

Jeg dro i god tid fra hotellet i Georgetown i morres. Man kan aldri vite sikkert hvor lang tid ting tar. På flyplassen ble det dermed venting både på innsjekk og på et fly som var forsinket.

Men så kom flyet og turen tok bare 35 min.

Etter å ha fått tak i en Grab, kom jeg fram til hotellet som lå i ei travel gate med et kjøpesenter rett over veien.

Jeg tok turen over veien for å kjøpe solkrem. Var innom to plasser og begge hadde bare faktor 50. Så da ble det!

Det de imidlertid hadde masse av, var duty-free butikker. Her var det både sjokolade og drikkevarer.

Jeg trengte ikke kjøpe noe der. For etter at jeg sjekket inn på hotellet, fikk jeg beskjed om at det var en bar i 1.etasje på hotellet og jeg fikk en kupong med to gratis drinker.

Etter å ha innstallert meg på rommet gikk jeg og tok imot en av mine to gratis drinker, og jeg må bare si at den smakte meget forfriskende.

Ellers var hotellrommet helt greit, men det lukter litt merkelig her. Jeg mistenker at det er et slags middel for å holde «bugs» unna. Klokka er straks ni om kvelden her på Langkawi.

På stranda nedenfor hotellet er det ballspill, bading, tente lys og folk som slapper av i den milde vinden som har avløst tropeheten.

Da britiske kolonister for lenge siden bestemte seg for å innføre landskatt på bebyggelsen i Georgetown, nektet store deler av den kinesiske befolkningen å betale. De bygde istedet sine hus på påler ved havet.

Her eksisterer det fortsatt bebyggelse, her er boliger og templer og områdene kalles Jetty’er.

Det største området heter Chew Jetty og i tillegg finnes Tan Jetty, New Jetty, Lim Jetty og flere.

I går besøkte jeg Lee Jetty og her var det ikke mange turister. Husene virket større og mer velholdte enn de jeg så tidligere i uka.

Mellom husene var det montert aircondition og ved enden av husrekkene en lang molo.

Jeg måtte bare dele dette ettersom i dag er min siste dag i Georgetown. I morra tar jeg fly til Langkawi, og nå må jeg tilstå at jeg har begynt å telle ned til heimreisen.

I dag dro jeg til Bukit Bendera for å ta den nesten 2 km lange kabelbanen som går opp til Penang Hill.

Britene etablerte i 1788 en høydestasjon her oppe. Det var den samme Francis Light, han som bygget fortet som etablerte denne for å koble av fra heten nede ved sjøen. Det sies at temperaturen her oppe er ca 5 grader lavere enn i Georgetown. Til denne høyden ble det for litt over 100 år siden bygget en kabelbane. Og her stilte jeg opp i kø for å komme opp.

Kabelbanen kalles på engelsk en «municular railway». Det er et togsystem designet for svært bratte skråninger, der to togvogner er permanent forbundet med hverandre med en kabel, slik at når den ene går opp, så går den andre ned. Slikt blir det energisparing av..

Denne banen har ett spor bortsett fra på midten der de to vognene møtes.

Slike kabelbaner finnes i flere byer, f.eks i Budapest, Hong Kong, Baku og i vår egen by Bergen.

Langs toglinjen gikk det gangstier og trapper, det var også enklelte boliger oppe i åsen og på nedovertur stoppet toget og «plukket opp» beboere og ansatte på små stasjoner.

Oppe på toppen kom vi nesten rett ut på en utkikksplattform, og her kunne man se ned på byen, på havet, på de to bruene til fastlandet og på jungelen på begge sider.

Videre gikk det gangveier og trapper til boder med souvenirer, streetfood og en flott kafe.

På bakketoppen lå et nydelig tempel, og også en moské.

Man kunne bevege seg videre herfra på stier til flere severdigheter.

Jeg burde kanskje gjort det, men slo meg istedet ned der de solgte streetfood og tok en brus og spiste litt av det de lokale hadde å by på.

På hjemveien etter å ha tatt banen ned, fikk jeg tak i en Grab (taxi). Sjåføren spurte hvor jeg kom fra, og da jeg sa Norway så utbrøt han : Oh Norway, Haaland! I love Haaland.

Godt han ikke hadde fått med seg de siste dagers nyheter fra Norge. 😥

7. juli 2008 ble Georgetown innlemmet på UNESCOs verdensarvliste pga byens flerkulturelle arkitektur og historie.

Etter dette feires 7. juli hvert år med en festival. I 2012 leide festivalkomiteen inn den litauiske kunstneren Ernest Zacharevic til å lage en serie med veggmalerier i gatene. I årene som fulgte har flere kunstnere prydet vegger med kunst, og det har blitt en turistattraksjon å gå rundt og finne maleriene. Et av de mest berømte er «Two kids on a Bicycle» .

Her er sykkelen ekte og fastmontert, mens barna er malt på veggen. Dette er et av kunstverkene jeg ikke har funnet, så jeg måtte hente bildet på nettet.

Men jeg har funnet mange andre, og sammen med andre kunst jegere har jeg vandret rundt i gatene med Google map og funnet f.eks:

Her er det populært å stille seg opp slik at man blir endel av motivet.

Et krav myndighetene har til de som får dekorere veggene i byen, er at alle kunstverk skal ha et Penang-tema. Her er flere:

I tillegg til malerier er her også metallkunst. Samme krav stilles her: Penang-tema.

Så må jeg jo si at mye av arkitekturen her også kan kalles kunst, med fliser, bueganger og fine dører.

Alle templene kommer vi heller ikke utenom med sine figurer, friske farger og røde lamper som pynter opp.

I dag var jeg også nede ved havet, det får bli en annen bloggpost. Takk for at dere leser. 😊

Så langt tilbake som i 1786 kom den engelske kapteinen Francis Light til stedet som da hadde navnet Tanjung Penaga.

Han erobret området som i dag heter Georgetown fra sultanen av Kedah og reiste den første festningen av nibong palmer. Fortet ble oppkalt etter Charles Cornwallis som på den tiden var generalguvernør i Bengal. Det var ment å skulle beskytte byen mot pirater og franske interesser. Byen fikk sitt nåværende navn, oppkalt etter kong Georg den tredje, men ble ofte bare kalt Penang som i dag er navnet på sultanatet/ delstaten der Georgetown befinner seg.

I perioden mellom 1808 og 1810 ble treverket erstattet med mur og stein, og de som gjorde jobben var indiske straffanger.

I dag gikk jeg til området der fortet ligger. Det er igjen tid for ombygging, fortet var stengt.

Jeg tok bilde av muren sett utenfra, men ettersom fortet er så stort, blir det vanskelig å få noe inntrykk av det ved å fotografere muren fra utsiden.

Jeg fant imidlertid en plakat ved inngangen til et museum og den forteller litt om hvordan fortet ser ut.

Like ved fortet var det også reist et minnesmerke til minne om dronning Victoria. Om du forstørrer bildet kan du se innskripsjonen på tårnet.

Området bar preg av restaureringsarbeid.

Jeg gikk videre og kom til en fin strandpromenade der bølgene slo mot land og lukten av sjø dominerte.

Sola stekte, og benkene som var plassert ved promenaden var stort sett ledige.

Imidletid dukket det opp et overbygd område med små matboder i nærheten. Der var det herlig å sette seg ned med vannflaska.

Etter en pause var jeg klar for å vandre videre i varmen. Satte kursen for en hyggelig kafé og fikk kjølt meg ned mens jeg studerte en av veggdekorasjonene. Det var Lp-cover fra 60-tallet med veldig mange kjente navn.

Navn på stedet: Daily Dose.

Nå var jeg like i nærheten av mitt hotell, så dermed ble det ny nedkjøling og litt hvile for kroppen.

I dag er den egentlige Thaipusam dagen, dvs det er fullmåne.

Jeg gikk ned til Little India i håp om å få se noe av feiringen, men i dag var det stille i gatene, flere kafeer og butikker var stengt og det var ikke like mange pyntede mennesker.

Det er tradisjon å pynte seg i gult til denne høytiden. I tiden før Thaipusam selger butikkene gule klær som vi selger 17.mai sløyfer i mai..

Jeg traff noen hyggelige mennesker i gult, ønsket dem Happy Thaipusam og spurte hvor feiringen skulle foregå.

Den skulle foregå 4- 5 kilometer utenfor byen.

Dermed trengte jeg ikke lete mer, fant også en video på YouTube som fortalte hvor det var blitt av «gullflåten» som jeg så fra taxien da jeg kom på fredag. Lørdag hadde den startet ferden mot festplassen et sted som heter Waterfalls. Så den har vært på vandring og er nå sannsynligvis kommet frem.

Min gåtur gikk videre på leting etter veggmalerier som byen er kjent for. Jeg fant noen, men det skal være mange flere.

Ved den bevaringsverdige brannstasjonen var det fint illustrert med malerier på en av sideveggene.

Nå var jeg kommet nesten ned til sjøen, så jeg krysset like godt den store hovedveien og kom til et område med små hus bygd på påler i vannet. Der bodde det folk, jeg er litt usikker på hva området kalles, kanskje the Jetty ?

Det var flere turister enn meg der, og det sto et skilt med beskjed om at etter klokka 9, ønsket de ikke å ha turister der.

Min ferd gikk videre, kom forbi ei lita bu der de solgte iskrem, kaffe, kokosnøtter og pils. Jeg lot meg friste og fikk en liten pause før jeg begynte på tilbakeveien.

Fikk forøvrig selskap av to engelskmenn fra London. Og damen kunne fortelle at de skulle i selskap i kveld sammen med ei norsk dame fra Oslo. 🇧🇻

bi

Jeg vet at jeg er feig når det gjelder mat, men i dag gjorde jeg et nytt forsøk.

Jeg spiste Nasi Lemak som er en lokal rett, og jeg spiste den på en lokal restaurant.

Det var igrunnen ganske godt og det eneste jeg ikke spiste var sausen. Den var litt for hot for meg.

Så gikk veien hjem til hotellet og her ventet et nytt stort rom på meg. Jeg betalte 500 kr ekstra for å få bo på en suite de neste fire dagene. Og her slipper jeg suset fra viftene ute… Helt herlig! 🥰